Utdrag fra boken: Hus og folk på Veierland

Albyveien 15, 17 og 19

Gårds-og bruksnummer: 138/1

Byggeår: Slik hovedhuset ser ut i dag, 1820.

Nåværende eiere: Anita og Henning Solberg.

Alby er en svært gammel gård og det har vært sammenhengende bosetting her i hvert fall siden vikingtiden. Navnet betyr da også på gammelnorsk «hovedgården». Det er ikke kjent informasjon om Alby fra middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet finnes det skriftlig kildemateriale om gården. Ved inngangen til 1800-tallet var Alby fortsatt den største gåren på Veierland målt i skog og åkermark. Det var også tre husmannsplasser under gården, Håøya, Kjølholmen og Gråten.

Fra 1702 var Alby selveiergods. Da kjøpte Kristoffer Hanssøn Oslebakke Weier (ca. 1660-1720) gården av stiftamtmann Matias Tonsberg. Kristoffer eide Alby til han døde. Han var gift med Anne Margrete Sørensdatter. Kristoffer og Anne Margretes datter Susanna Kristoffersdatter Oslebakke ble boende på Alby. Hun var gift 3 ganger. Under den tredje mannen, Espen Jenssøn Moss (1736-68), ble det økonomiske vanskeligheter og gården ble tvangssolgt i 1768 til løytnant Peter Nikolai Storch. Han solgte gården året etter til kjøpmann Hans Thillinger i Tønsberg, som stod som eier til sin død i 1780.

Thor Davidsen (1728-1810) fra Sande herred kjøpte Alby i 1780. Han ble stamfar til slekten Davidsen på Veierland. Han flyttet til Alby i 1781 med kone nummer to, Barbara Nilsdatter fra Stubberud. De hadde sønnen David som i 1803 overtok gården etter faren.

David giftet seg i 1806 med Elen Maria Håkonsdatter fra Onsøy. De fikk fem barn, Bolette Maria (f. 1807), Thor (f. 1808), Håkon (f. 1809), David Edvart (f. 1815) og Arnt Endre (f. 1821).

Elen Håkonsdatter døde i 1834 og året etter ble det holdt skifte hvor Alby ble delt i fire parter. Enkemannen David beholdt halve gården, mens eldstesønnen Thor, som var odelsgutt, fikk en fjerdedel. Den siste fjerdedelen av opprinnelige Alby ble delt i to like deler mellom sønnene Håkon og David. David delte senere sin part med broren Arnt Endre. Da David Thorsen døde i 1841 overtok Thor Davidsen farens halvdel av Alby på odel og eide som nevnt en fjerdedel av gården fra før. De to eiendommene fikk fra 1886 felles gårds- og bruksnummer, 44/1.

Thor var nå storbonde på Veierland og han jobbet også som skipper på seilskuter. Tidene var gode. Det ble også bygget en stor seilskute på Alby i 1857, «Atalie Marie». Thor giftet seg i 1838 med Marte Randine Johannesdatter (f. 1815) fra Onsø, som senere skulle bli kalt «Mor Alby». De fikk fire barn, David Edvart (f. 1838), Juul Marentius (f. 1841), Mathilde Emilie (f. 1844) og Theodore Randine (f. 1846)

Ved inngangen til 1870-tallet pensjonerte Thor Davidsen seg som skipper, nærmere 65 år gammel. Etter gode tider for Alby midt på 1800-tallet, var nå økonomien skral. I 1883 skjøtet derfor Thor gården over på sin sønn, David Edvard Thorsen Davidsen.

David Thorsen Davidsen var også seilskuteskipper, og dette fortsatt han med til midt på 1890-tallet. Denne virksomheten ble nok stadig mindre inntektsgivende i konkurransen med dampskip, som nå hadde overtatt mye av fraktmarkedet. Han hadde klart å betjene sine lån frem til da, men i 1891 tok han selv opp et lån for å slette den gamle gjelden. Dette ga han et lite pusterom, men i 1892 var Alby et konkursbo.

Thor og Marthe Randine hadde hatt en oppholdskontrakt på Alby, men denne var nå lite verd, siden de ikke hadde sønnen og hans familie til å stelle for seg på gården. Thor Davidsen fikk nå kjøpe Nedre Alby fra sønnen Juul Marentius Davidsen i 1892, og alle beboerne på Alby flyttet dit. Juul Davidsen selv flyttet til Guttormhuset på Vestgården.

Etter dette var det flere, stadig skiftende eiere som hadde gården. I 1892 ble det holdt auksjon over gården, og det var gårdeier Ole Holt fra Tønsberg som fikk tilslaget. Blant etterfølgende eiere finner vi også skipsmegler og skipsreder A. Brechlin Andersen fra Tønsberg, som overtok gården i 1901.

I 1905 kom Mons Olivius Edskerud (1843-1908) til Veierland fra Helgøya og overtok bruksretten på Alby gård. Han var gift med Karine Akselsdatter (1863-1948). De hadde 11 barn, 7 sønner og 4 døtre. Da de kom til Alby hadde sønnene emigrert til Amerika. En av døtrene reiste senere etter brødrene. Det var vanskelige tider og allerede i 1907, et år før Edskerud døde, måtte gården selges. Karine og Mons flyttet, først til Guttormhuset, Vestgårdsveien 17, og senere til Solhjem ved Kjøpmannskjær. Datteren Karen Olga (1887-1974) ble imidlertid veierlending. I 1909 giftet hun seg med hvalskytter og fangstbestyrer Karsten Kristensen (1886-1941) fra Tangen nordre, Båsløkka 54.

Den neste bruker på Alby ble Peder Klausen Grøneng fra Balestrand. Han var gift med Kari Eriksdatter. De hadde 7 barn, den eldste var Ola Grøneng. Peder døde ved et ulykkestilfelle i 1912. Han drakk av en flaske som han trodde inneholdt saft, men det var lut. I 1914 ble gården skjøtet over til hans enke. Etter farens død drev Ola gården fram til 1918.

Gården gjennomgikk etter århundreskiftet en urolig tid med mange eiere, foruten nevnte skipsmegler og skipsreder A. Brechlin Andersen fra Tønsberg også Einar Ingvoldstad, Oskar Spæredal (Spærrabakken fikk sitt navn etter han) og Otto J. Andersen fra Østfold som hadde den til 1924 da Olav Torgersen (1892-1979) ble eier. Med ham gikk gården inn i en stabil driftsfase. Olav Torgersen var gift med Martha Helene (1895-1979). De drev gården med husdyrhold, vesentlig kuer og gris og solgte også grønnsaker på torvet i Tønsberg. I en periode var det også sølvrevfarm på gården og det ble drevet kull- og koksforretning. Torgersen anskaffet seg også en større lekter, «Albyferja» som ble brukt til å frakte dyr og tunge maskiner.

Roy Høgåsen intervjuet i 1998 Aslak Kaasa (Krikaveien 20). Han forteller blant annet om virksomheten på Alby:

”Det ble bygget opp en kai på Alby. Det skjedde mens jeg var til sjøs. Da begynte Torgersen med koks og kull. Han bygget opp en bu på kaia og så kom det jakter og la inntil og losset. Bua hadde åpnet tak, så de kunne losse ned i den. Jeg tror de holdt på med dette frem til krigen. Det var pent på Alby, og Torgersen hadde mye folk. Fire eller fem gårdsgutter. Han hadde et stort fjøs, og det gikk jo én mann bare der. Og så begynte han med revefarm, og der gikk det også én mann.”

Det store våningshuset (Albyveien 19) er fra 1820, samme år ble den store låven bygget. Etter en brann i 1956 ble låven gjenoppbygget til slik den ser ut i dag. Stabburet (Albyveien 17) ble bygget i 1940 og Grågården eller Drengestuen (Albyveien 15)  litt senere. I kjelleren ble det holdt basar, kurvfester m.m. til inntekt for Veierland Vel.

På 60-tallet begynte Olav Torgersen å bli gammel og i 1966 ansatte han forpakter Holger Gaardholm. Han flyttet inn i Grågården sammen med sin kone Signe og de tre døtrene Hanne, Signe og Birgit. Holger og Signe kom opprinnelig fra Danmark, men hadde i flere år forpaktet en gård på Bjørkøy. Martha og Olav Torgersen døde barnløse og gården ble solgt til nieser og nevøer i 1976. En av dem, Egil Otto Torgersen som var jordbruksutdannet, overtok som forpakter sammen med sin kone Anne. Familien Gaardholm bygget eget hus i Tangenveien 21 og flyttet fra Alby. Holger Gaardholm ble øyas kommunale oppsynsmann, en stilling han hadde til han ble pensjonist i 2000. Han var en meget dyktig mann og er savnet av alle på øya.

Egil Torgersen sluttet etter noen år som forpakter av Alby. Husene ble nå leid ut, det samme gjaldt uthusene. Jorden ble også leiet ut, til Britt Kyllo Paulsen og Edmund Paulsen på Vestgården. Familien Torgersen fortsatte å eie gården, til den ble solgt til Anita og Henning Solberg.

I Grågården ble etter hvert Bernt og Erika Kasberg Evensen og deres barn Julia og Juliane fastboende. Fastboende i selve våningshuset var en stund Trine Lund og de to barna Henrik og Hedda. Trine bygget seg senere hus på Jutodden.